Enkelte som har vært grovt utnyttet i menneskehandel vil fortelle sin historie og ha et ønske om å få hjelp ut av situasjonen – særlig dersom de blir sett av fagpersoner som har kunnskap om særlig sårbare grupper og indikatorer på menneskehandel, og som har anledning til å ha tilrettelagte samtaler i en trygg setting. Ofte vil imidlertid personer som er utnyttet i menneskehandel vegre seg for å fortelle. De kan unnlate å svare på spørsmål og fortelle usammenhengende eller selvmotsigende historier. Årsaken kan være frykt for, instruksjoner fra, eller lojalitet til de som er involvert i utnyttelsen. Det kan også handle om mistillit til norske myndigheter og usikkerhet for hva som vil skje med dem dersom de forteller sannheten. Det kan også være at de opplever sin nåværende situasjon som bedre enn den de hadde i hjemlandet, og at de ikke selv oppfatter seg som utnyttet.
Hvem skal gjennomføre samtalen?
Før du gjennomfører en samtale med et mulig offer for menneskehandel, bør du tenke nøye igjennom om du selv er i stand til å gjennomføre en god samtale, om du trenger veiledning fra eksperter i forkant av samtalen, eller om du bør henvise personen til andre instanser/personer som kan gjennomføre samtalen1.
Dersom det mulige offeret er antatt mindreårig, bør barnevernet alltid kontaktes før en slik samtale gjennomføres, så langt det er mulig. Dette fordi mindreårige ofre ofte blir flyttet på, eller av andre årsaker avskjæres fra eller unndrar seg kontakt med offentlige myndigheter dersom det stilles spørsmålstegn ved deres situasjon. Dersom barnevernet selv får mulighet til å snakke med barnet, har de mulighet til å vedta en akuttplassering, dersom de vurderer at det er nødvendig for å beskytte barnet.
Når du skal forsøke å avklare om den du skal snakke med er utsatt for menneskehandel, er det lurt å planlegge samtalen. Tenk igjennom:
- For å oppnå personens tillit, bør du vurdere nøye hvem som deltar i samtalen, hvor og hvordan den skal foregå. Så langt som mulig bør det tas hensyn til personens egne ønsker for hvem han eller hun vil snakke med og hvor samtalen skal finne sted.
- Det er viktig å tenke sikkerhet, og unngå å gjøre noe som kan bidra til å forverre personens trusselsituasjon, selv om dette kan legge begrensinger for kontakten med vedkommende. Personen er ikke alltid selv klar over eventuelle farer ved å røpe hva som skjer, men i noen tilfeller kan selv en «uskyldig» samtale sette personen eller dennes familie i risiko. Dersom en som oppgir å være slektning eller venn av personen insisterer på eller tilbyr seg å være med i samtalen for å tolke, kan det være klokt å la være.
- Det er viktig å bruke kvalifiserte tolker og sette seg inn i forsvarlig bruk av tolk. Tolkens kjønn og bakgrunn kan innvirke på samtalen. Felles språk og kulturbakgrunn kan være en fordel, men kan også utløse frykt for fordømmelse fra en person fra samme kulturkrets, eller for at informasjon kan spres i et miljø. Personen man skal snakke med bør derfor ha størst mulig innvirkning på valg av tolk, og man bør sammen avgjøre om det er best med tolking ved personlig oppmøte eller over telefon.
- Dersom personen befinner seg i en akutt krisesituasjon, har vedkommende behov for omsorg i form av fysisk trygghet, hvile, mat og drikke, og emosjonell støtte. I slike situasjoner må samtalen gjennomføres på et senere tidspunkt, når personen føler seg trygg.
Råd om gjennomføring av samtaler med voksne mulige ofre for menneskehandel:
- Sørg for at samtalen kan foregå uforstyrret og uten avbrytelser, uten andre tilstede (enn eventuelt tolk).
- Forklar din rolle, og de forpliktelser du har når det gjelder regler om opplysnings- og taushetsplikt.
- Forklar at du er bekymret for personen, og at det er mulig å søke bistand og beskyttelse dersom personen ønsker det. Informasjon om personens rettigheter og muligheter for beskyttelse og bistand, må være konkret og realistisk.
- Det kan være nødvendig å gjenta viktig informasjon flere ganger, og stille kontrollspørsmål for å sikre at personen har oppfattet det du har ment å formidle.
- De færreste begreper er entydige, og dine spørsmål og budskap tillegges ikke alltid samme meningsinnhold hos personen du snakker med. Forsøk å unngå ord som «menneskehandel», «tvang» og «offer». Spør åpent om det er noe personen trenger hjelp til, og lytt til det som blir sagt – både på og mellom linjene. Å spørre noen direkte om de er utsatt for menneskehandel eller er under tvang, har som regel lite for seg. Man bør heller forsøke å skape seg et bilde av hvilke forhold personen lever og arbeider under ved å stille spørsmål ut fra ulike vinkler.
- Eksempler på konkrete spørsmål kan være:
- Kan du forlate boligen/arbeidsstedet når du selv ønsker det?
- Må du be noen om lov til å oppsøke lege, frisør, butikker eller lignende?
- Får du lønn fra arbeidsgiver til egen bankkonto som bare du har tilgang til?
- Bestemmer du selv hvilke tjenester du tilbyr og hvilke kunder du tar imot?
- Bestemmer du over ditt eget pass/reisedokument?
- Bestemmer du over post som er adressert til deg, eller det andre som leser den?
- Har du egen nøkkel til boligen?
- Har du kjøpt SIM-kort til mobiltelefonen selv? Kan du bytte SIM-kort eller telefonnummer når du selv måtte ønske?
- Det kan bli nødvendig å avbryte samtalen, og heller gjennomføre mer utfyllende samtaler på et senere tidspunkt. Å fortelle om smertefulle erfaringer kan utløse sorgreaksjoner, emosjonelt stress, angst, apati eller utagerende atferd. Det er viktig å tilby omsorg og trygghet til personer i akutt krise.
- Ikke gi løfter eller råd: Personen vil kanskje ha en rekke spørsmål knyttet til om han eller hun får bli i Norge, om jobb, bolig og ulike hjelpetiltak. Ikke lov at alt lett vil ordne seg! Du trenger ikke gi svar eller råd som den første hjelperen.
- Dersom personen ønsker hjelp, er det lurt å ta kontakt med ROSA eller annet adekvat hjelpetilbud der og da.
- Dersom personen ikke vil ha hjelp der og da, men vil tenke på saken, bør du gi med informasjon om hvor de kan henvende seg (for eksempel ROSA-telefonen), samtidig som du tilbyr en ny avtale.
- Dersom personen hevder at han eller hun ikke er utnyttet, og at informasjonen du har kommet med er irrelevant for vedkommende, send likevel med informasjon om ROSA-telefonen – i tilfelle personen senere ombestemmer seg, eller i tilfelle det er aktuelt for andre han eller hun er i kontakt med.
Ofre for menneskehandel vil ofte avslå tilbud om bistand og beskyttelse, og mange vil avvise alle forsøk på samtale. Uansett utfallet av samtalen, har det hatt en verdi i seg selv at noen har vist at de har brydd seg, og tatt seg tid til å informere om rettigheter og muligheter. Dette kan også være avgjørende for at personen senere vet hvor vedkommende kan henvende seg, dersom han eller hun ønsker hjelp på et senere tidspunkt.
Se også Krisesentersekretariatets veileder «Etikk og sikkerhet i samtale med kvinner utsatt for menneskehandel» (PDF).
Etter samtalen – veien videre
Mange som har vært utsatt for menneskehandel, kvier seg av ulike årsaker for å fortelle om utnyttelsen. Det er dermed ikke sikkert at situasjonen er mer avklart etter at du som helse- og sosialarbeider har gjennomført en samtale med mål om å bekrefte eller avkrefte at brukeren/pasienten er utnyttet.
Det er minst fire mulige utfall av en slik samtale:
- du får styrket bekymringen for at vedkommende har vært eller er i en utnyttelsessituasjon, uten at personen selv bekrefter dette eller forteller sin historie
- du får avkreftet eller minsket bekymringen for at det er menneskehandel som ligger bak det du har oppfattet som bekymringsfullt
- personen bekrefter at han eller hun er utnyttet, men ønsker ikke hjelp
- personen bekrefter at han eller hun er utnyttet, og ønsker hjelp
Når brukeren/pasienten forteller om utnyttelse, og ønsker hjelp, er det åpenbart at du som helse- og sosialarbeider må handle. Avhengig av situasjonen, og hva personen selv ønsker, kan du enten umiddelbart ta kontakt med en relevant hjelpeinstans (dette bør uansett tilbys), eller du kan gi informasjon om hvor vedkommende kan henvende seg på egen hånd på et senere tidspunkt (dersom han eller hun ikke ønsker kontakt med én gang). I sistnevnte situasjon anbefales det at du tilbyr en ny avtale med brukeren/pasienten, i tilfelle det viser seg å likevel være vanskelig for personen å ta kontakt på egen hånd.
Dersom personen bekrefter utnyttelse, men gir uttrykk for at han eller hun ikke ønsker hjelp, må du respektere dette (gjelder voksne). Det er imidlertid viktig at brukeren/pasienten får informasjon om sine rettigheter, og hvor personen kan få hjelp dersom han eller hun ombestemmer seg eller situasjonen forverrer seg.
Det anbefales også at du lager ny avtale med brukeren/pasienten, og/eller oppfordrer personen til å ta kontakt igjen ved behov. Du kan om nødvendig være litt kreativ når det gjelder målsetninger med nye avtaler, f.eks. at det er behov for nye prøver eller at du skal undersøke og komme tilbake med mer informasjon om et tilbud/aktivitet som kan være interessant.
Når du som helse- og sosialarbeider har vært bekymret for om en bruker/pasient er utnyttet i menneskehandel, men får avkreftet dette gjennom en samtale, vil det som regel vise seg at personen uansett er i en vanskelig situasjon. Det kan f.eks. dreie seg om vold i nære relasjoner, negativ sosial kontroll eller tvangsekteskap. Den vanskelige livssituasjonen kan også være relatert til personens migrasjonsstatus, f.eks. dersom han eller hun ikke har lovlig opphold i Norge.
Sistnevnte situasjon er i seg selv en stor risikofaktor for fremtidig utnyttelse. Det er viktig at du som helse- og sosialarbeider tar tak i og følger opp eventuell annen problematikk som blir avdekket, og at videre oppfølging ikke utgår fordi du har fått avkreftet at personen er utsatt for menneskehandel.
Det kan være nødvendig å bruke tid på å bygge tillit, og gjennomføre flere samtaler. Her kan du igjen være kreativ når du formidler behovet for flere avtaler/samtaler. De som er utsatt for menneskehandel kan ha mange grunner til å ikke ville fortelle om sin situasjon, og det kan være at de selv ikke oppfatter at de er utnyttet.
Det er derfor viktig at du ikke opplever det som mislykket dersom du ikke klarer å få bekreftet eller avkreftet at brukeren/pasienten er et mulig offer for menneskehandel. Samtalen kan uansett ha satt i gang prosesser som gjør at personen lettere vil kunne fortelle om utnyttelse og/eller oppsøke hjelp på et senere tidspunkt.
Du kan ha lovpålagt avvergingsplikt, dersom personen er utsatt for lovbrudd som er omfattet av avvergingsplikten i straffeloven § 196. Fra 1. januar 2021 ble grov menneskehandel og tvangsekteskap innlemmet i den lovpålagte avvergingsplikten i straffeloven § 196, som også omfatter en rekke andre volds- og seksuallovbrudd.
Avvergingsplikten gjelder både for deg som privatperson og for deg som er pålagt taushetsplikt i jobben din, og innebærer en lovpålagt plikt til å prøve å stoppe vold og overgrep, enten ved å varsle eller på annen måte å avverge at det skjer. På plikt.no finner du informasjon om når avvergingsplikten gjelder og hva du kan gjøre for å avverge.