Bolig/overnatting

Personer som har fått innvilget refleksjonsperiode har rett på tjenester etter sosialtjenesteloven på lik linje med befolkningen for øvrig¹. Dette innebærer blant annet et trygt botilbud i form av krisesenter, institusjon eller leilighet i regi av kommunen der vedkommende oppholder seg. NAV kan også tilby midlertidig overnatting på pensjonat, hotell e.l. i påvente av en mer varig boligløsning.

Det blir regnet som god praksis å også tilby midlertidig bolig til personer som har søkt eller skal søke refleksjonsperiode – det vil si personer som har levert søknad, men venter på svar, og de som har lagd avtale med bistandsadvokat i den hensikt å søke. Det anbefales i slike tilfeller at helse-/sosialarbeideren som følger opp personen bistår vedkommende i kontakten med NAV, ved å f.eks. bekrefte at vedkommende er identifisert som et mulig offer for menneskehandel og er i en prosess der det skal søkes refleksjonperiode. Bistandsadvokaten kan også bidra med skriftlig bekreftelse på at søknad er levert og under behandling.

Fra refleksjonsperiode til asylsporet
Dersom personen tidligere har søkt asyl, og etter utløpt refleksjonsperiode får gjenopptatt søknaden, er det UDI som overtar ansvaret for bolig/oppfølging. Personen vil da tilbys plass på asylmottak. Dersom dette ikke anses som et tilstrekkelig tilbud, kan man søke UDI om alternativ mottaksplass, for eksempel i det botilbudet vedkommende har hatt under refleksjonsperioden.

Personer som har søkt beskyttelse (asyl) har rett på plass på asylmottak. Asylmottakene er frivillige botilbud til asylsøkere, der de kan bli mens asylsøknaden behandles og frem til de bosettes i kommune (etter innvilget oppholdstillatelse), eller forlater landet (ved avslag).

I utgangspunktet har ikke asylsøkere rett til sosiale tjenester utover opplysning, råd og veiledning – de vil bli henvist til å benytte seg av plass på asylmottak og den økonomiske støtten de har krav på der.

Det er en åpning for at det kan innvilges sosiale tjenester dersom det er åpenbart urimelig å avslå søknaden med henvisning til det statlige tilbudet om mottaksplass. Det er i utgangspunktet en svært høy terskel for å bruke denne unntaksbestemmelsen. I enkelte tilfeller vil det på grunn av asylsøkerens helsemessige tilstand, rusavhengighet e.l. kunne argumenteres for at det vil være svært vanskelig for vedkommende å tilpasse seg et tilbud på asylmottak. I slike tilfeller, og når personen er identifisert som mulig offer for menneskehandel, vil det være hensiktsmessig å arbeide for å få på plass et behandlingstilbud eller et særskilt botilbud (alternativ mottaksplassering) dekket av UDI. 

Ordningen med alternativ mottaksplassering² innebærer at UDI kan inngå en avtale med en kommune om å gi en person uten oppholdstillatelse et boligtilbud i stedet for opphold i statlig mottak. UDI betaler et tilskudd til kommunen, og kommunen forplikter seg til å ivareta personens oppfølgingsbehov i avtaleperioden. Ordningen er frivillig for kommunen.

Alternativ mottaksplassering kan benyttes når UDI finner det urimelig at en person skal bo i mottak. Et eksempel på dette kan være ofre for menneskehandel som i refleksjonsperioden har fått botilbud og oppfølging i en kommune. Medisinske eller psykososiale forhold kan også gi grunnlag for alternativ mottaksplassering når UDI finner at det er en bedre løsning for den enkelte enn plassering i mottak.

UDIs saksbehandling bygger på en skriftlig og begrunnet anmodning om alternativ mottaksplass, som sendes UDIs regionskontor. Anmodninger vurderes individuelt og tas opp med den aktuelle kommunen dersom kriteriene for alternativ mottaksplassering er oppfylt. UDI fatter vedtaket etter at kommunen har vurdert søknaden. Søknaden innvilges dersom kommunen har samtykket til at avtale kan inngås, eventuelt avslås dersom kommunen ikke ønsker å inngå en slik avtale.Regionkontorenes vedtak i saker som gjelder alternativ mottaksplassering er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. De blir grunngitt, men kan ikke påklages, jf. utlendingsloven § 41a tredje ledd. Se mer om ordningen i UDIs rundskriv om alternativ mottaksplassering².

Tilbudet om alternativ faller i utgangspunktet bort når personen får innvilget oppholdstillatelse og blir bosatt i en kommune gjennom avtale mellom IMDi og kommunen, eller dersom personen får endelig avslag på asylsøknaden. Personen kan da gis tilbud om innkvartering i ordinært mottak på lik linje med andre beboere med endelig avslag. Tilbudet om alternativ mottaksplassering kan også falle bort dersom UDI eller kommunen av andre grunner har behov for å avslutte tilbudet. Personen skal da gis tilbud om innkvartering i ordinært mottak hvis det er aktuelt.  UDI kan, i samråd med den aktuelle kommunen, vurdere individuelt om det er aktuelt med forlenget botilbud (etter utløpt utreiseplikt) for personer med alternativ mottaksplassering som ikke kommer inn under ovennevnte grupper.

Personer som oppholder seg ulovlig i Norge har i utgangspunktet ikke rett på andre sosiale tjenester enn opplysning, råd og veiledning. En person uten lovlig opphold kan imidlertid ha rett på midlertidig bolig i en nødssituasjon.

Personer som oppholder seg ulovlig i Norge har i utgangspunktet ikke rett på andre sosiale tjenester enn opplysning, råd og veiledning. En person uten lovlig opphold kan imidlertid ha rett på midlertidig bolig i en nødssituasjon. Hjelpeplikten er begrenset til tiden frem til vedkommende «i praksis kunne forlatt landet». Lengden på hjelpeplikten er derfor først og fremst styrt av tiden det tar å skaffe nødvendige reisedokumenter og organisere reisen hjem, ikke hvorvidt personen faktisk forlater landet.

Hjelpeplikten gjelder ikke personer med tilbud om statlig innkvartering, dvs. plass på asylmottak. Alle personer med endelig avslag på asylsøknad har tilbud om plass på mottak, etter instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet, og de blir dermed ansett som å få ivaretatt grunnleggende livsopphold der. Bestemmelsen er derfor mest aktuell for personer som har ulovlig opphold av andre årsaker enn at de har endelig avslag på asylsøknaden.

EU/EØS-borgere som har lovlig opphold i Norge, men ikke fast bopel (for eksempel fattige tilreisende EØS-borgere eller arbeidssøkere fra EU/EØS-land) kan ha rett til midlertidig botilbud, dersom vedkommende selv ikke kan sørge for sitt livsopphold. Dette gjelder kun en svært begrenset periode, til vedkommende kan forventes å få bistand fra familiemedlemmer eller andre kilder i hjemlandet (ikke frem til slik bistand faktisk mottas). I praksis vil dette gjelde kanskje for en natt eller noen få døgn, avhengig av personens situasjon.

EU/EØS-borgere med lovlig opphold og fast bopel i Norge, har fulle rettigheteretter sosialtjenesteloven. Fast bopel handler om personens tilknytning til Norge, og krever en individuell vurdering.

Arbeids- og velferdsdirektoratet presiserer³ at det ikke er en «ett-års-grense» for fast bopel, men at dette er ment som en pekepinn, og at det alltid må gjøres en individuell vurdering. Personer som har vært i Norge lengre enn ett år kan mangle tilstrekkelig tilknytning, for eksempel hvis de har vært her kun for å studere, og det kan være tilfeller der personer som har vært her under ett år som fyller kravet til fast bopel. Det er utgitt en veileder for NAV om vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere⁴, men denne gir ingen anvisning på hvordan man vurderer fast bopel. 

Personer med oppholdstillatelser i Norge (f.eks. knyttet til beskyttelse/asyl, opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn, familieinnvandring m.m.), har fulle rettigheter til tiltak etter sosialtjenesteloven, inkludert midlertidig bolig og støtte til husleie dersom de tilfredsstiller kravene til slike tjenester.

Unntaket er personer som har fått oppholdstillatelse på grunnlag av familieinnvandring (familieetablering eller -gjenforening), og der et familiemedlem er forpliktet til å forsørge vedkommende. I slike tilfeller har personen ikke rett til bolig/økonomisk stønad annet enn i en nødssituasjon. Det er i så fall familiemedlemmet selv som må søke om økonomisk stønad for å oppfylle underholdskravet⁵. Det kan gjøres unntak for personer som oppholder seg på krisesenter, lever i skjul fra voldelig ektefelle eller prøver å komme seg bort fra tvangsekteskap⁵.

Kommunen er etter sosialtjenesteloven forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv. Midlertidig botilbud skal avhjelpe akutt bostedsløshet, det vil si at man ikke har et sted å sove og oppholde seg det neste døgnet, og er ikke ment å vare over tid.