Barnevernet og andre aktører

Helse- og sosialarbeidere og andre som kommer i kontakt med mindreårige som kan være ofre for menneskehandel, må vurdere om situasjonen er så alvorlig og akutt at lokal barneverntjeneste, barnevernsvakt og/eller politi må varsles umiddelbart. Faktorer som barnets alder, bo- og omsorgssituasjon, fysisk og psykisk helsetilstand og sikkerhetssituasjon spiller inn her. Mindreårige ofre kan bli flyttet på, eller av andre årsaker avskjæres fra eller unndrar seg kontakt med offentlige myndigheter dersom det stilles spørsmålstegn ved deres situasjon. Det er derfor hensiktsmessig å koble inn barnevernsvakt/politi umiddelbart for å sikre at barnet ikke «blir borte» for hjelpeapparatet.

Det anbefales at helse- og sosialarbeiderne rutinemessig og så raskt som mulig kontakter lokal barneverntjeneste (på dagtid) eller barnevernsvakta (på kveldstid og i helger) for å informere om situasjonen og drøfte valg av fremgangsmåte.

Ansatte i offentlige tjenester og organisasjoner eller private som utøver oppgaver for det offentlige, har meldeplikt til barneverntjenesten, og skal melde bekymring til lokal barneverntjeneste. Også andre som mistenker at barn kan være utsatt for menneskehandel bør melde bekymring. Det bør vurderes å sende skriftlig bekymringsmelding også i de tilfeller der man har kontaktet barnevernvakt og barnet har blitt hasteflyttet (akuttplassert). Dette for å sikre at den lokale barneverntjenesten, som har ansvaret for oppfølgingen av barnet videre, har nødvendig utfyllende informasjon om bakgrunnen for bekymringen.

Dersom det er kjent hvor barnet bor, skal bekymringsmeldingen sendes til barneverntjenesten i den aktuelle kommunen eller bydelen. Dersom bosted ikke er kjent, eller barnet ikke har noe bosted, er det kommunen eller bydelen der barnet oppholder seg eller ble påtruffet som skal ha bekymringsmeldingen. I tillegg til en grundig presentasjon av observasjoner og andre faktaopplysninger, bør meldingen inneholde helse- og sosialarbeidernes vurderinger knyttet til bekymringen for at barnet kan være utsatt for menneskehandel.

Dersom helse- og sosialarbeiderne som har sendt bekymringsmelding ikke har fått noen tilbakemelding innen kort tid, bør de selv kontakte barneverntjenesten for å undersøke hvordan de vurderer saken og om de ønsker bistand til å komme i kontakt med barnet. Hvis det viser seg at barneverntjenesten vil henlegge saken, er det mulig å kontakte Fylkesmannen. Det samme gjelder dersom det oppstår uenigheter om hvilken barneverntjeneste som har ansvar for saken.

Dersom det viser seg at den aktuelle barneverntjenesten har lite erfaring med menneskehandelssaker, bør det også gis informasjon om mulighetene for råd og veiledning fra Bufdir eller aktuelle instanser.

Dersom barneverntjenesten mottar bekymringsmelding om barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal forholdet snarest undersøkes. Barnevernloven § 4-2 pålegger barneverntjenesten å gå gjennom innkomne bekymringsmeldinger og vurdere om de skal følges opp med undersøkelser. Dette skal skje snarest mulig, og senest innen en uke. Dersom barneverntjenesten mener det er rimelig grunn til å tro at det foreligger forhold som gir grunnlag for tiltak etter kapittel 4 i barnevernloven, skal forholdene snarest undersøkes (§ 4-3). Undersøkelsen skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder, i særlige tilfeller kan fristen være seks måneder (§ 6-9).

Bufdir sitt rundskriv³ om barnevernets håndtering av saker der mindreårige kan være utsatt for menneskehandel gir retningslinjer for hvordan ansatte i barneverntjenesten skal identifisere og følge opp mindreårige antatte ofre for menneskehandel.  Det slås blant annet fast, i tråd med Europarådskonvensjonen, at det ved tvil om barnets alder likevel skal gjennomføres undersøkelser og iverksettes nødvendige beskyttelsestiltak frem til alderen er avklart. I samarbeid med politiet skal barnets sikkerhetssituasjon vurderes, og barnet skal sikres og ivaretas på best mulig måte. Rundskrivet tar for seg hvordan barneverntjenesten kan identifisere barn som kan være utsatt for menneskehandel, og hvordan barneverntjenesten skal samarbeide med politi, utlendingsmyndigheter og andre aktuelle instanser.

Når det gjelder tiltak, understrekes det at det i menneskehandelssaker er ekstra viktig å handle raskt, men at minste inngreps prinsipp gjelder også her, som i andre barnevernssaker. Tvangstiltak skal ikke settes inn dersom det er tilstrekkelig med frivillige tiltak, og barnet bør hele tiden motiveres for frivillig beskyttelse.

Barnevernloven § 4-29 er en bestemmelse for barn som står i fare for å bli utnyttet til menneskehandel og trenger en midlertidig plassering i institusjon. Bestemmelsen skal benyttes når andre plasseringsalternativer ikke anses å gi tilstrekkelig beskyttelse, og åpner for at det settes inn omfattende beskyttelsestiltak. Eksempler på aktuelle beskyttelsestiltak er begrensninger i barnets adgang til å motta besøk, begrensninger i barnets bevegelsesfrihet utenfor institusjonens område, begrensninger når det gjelder hvem som skal få vite hvor barnet er, samt begrenset adgang til kommunikasjon via telefon, internett og sosiale medier. Samlet plasseringstid etter denne paragrafen kan ikke overstige seks måneder.

Les mer på Bufdirs nettsider om barnevernets arbeid med mindreårige mulige ofre for menneskehandel. Bufdir har også gitt ut en veileder om mindreårige ofre for menneskehandel, rettet mot ansatte på barneverninstitusjoner og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år.

Enslige mindreårige asylsøkere, og enslige mindreårige som søker om begrenset oppholdstillatelse for personer antatt utsatt for menneskehandel (refleksjonsperiode), skal få oppnevnt en representant⁴. Dersom det mindreårige antatte offeret ikke søker asyl eller refleksjonsperiode, eller allerede har lovlig opphold i Norge, skal det oppnevnes verge⁵.

Barn som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel har også krav på gratis bistand fra advokat, under hele prosessen. Barnet har ofte to advokater – en med ansvar for barnevernsaken og en bistandsadvokat med ansvar for menneskehandelssaken. Bistandsadvokaten bør ha kompetanse på utlendingsrett, menneskehandel og barnevern. Hvis barnet har søkt asyl, har han eller hun også en advokat oppnevnt av UDI.